Hei alle gode Ghanavenner!

Sånn er det alltid å komme tilbake til Ghana. Du har mange planer, ideer, visjoner om hvordan ting skal bli, men så skjer det noe som bekrefter den aksepterte sannheten om livet som ikke bryr seg så mye om planene dine. Reisen begynte litt turbulent allerede da jeg steg ut fra flyet i København og fikk telefon fra mamma som kunne fortelle meg at flyet mitt fra Frankfurt til Accra var kansellert. Da var det bare å dra hjem igjen og vente i to dager. Gjorde et nytt forsøk på onsdag, men da kom jeg meg heller ikke langt. Flyet var forsinka og jeg mista flyet med fem minutter i Frankfurt. Julaften på et billig hotell I Frankfurt Red Light District kunne jeg da vel nyte, med pølser og øl til julemiddag og en god bok til dessert. Reiseruta ble litt endret på grunn av snøkasoet i Europa og jeg skulle nå prøve Accra via Dubai. Igjen, forsinkelse, igjen, miss med fem minutter. Jeg fikk fint hotell i Dubai og fikk kjenne på overflata til denne rare pengebønna i ørkenen. Så var det Ghana sin tur! På flyplassen ble jeg møtt av ti mørke ansikter og ett lyst. Eveline, min gode venninne og kompanjong fra Sveits hadde kommet som planlagt seks dager før (vi skulle egentlig møtes på flyplassen i Accra den 21.) og nå hadde hun tatt med seg noen barn fra barnehjemmet for å hente meg. En fantastisk velkomst jeg vet mange misunte meg gjorde opp for de dagene som ja, ikke gikk helt etter planen. Vi kjørte gjennom støvete Accra (jeg sier støvete fordi det er Hamatan nå; ørkenvinden fra Sahara retter sine seil mot kysten og får hele Ghana til å se litt sepia-aktig ut), og velkomsten på barnehjemmet var desto større og flottere og det var en skjønn gjenforening med barna som har vært flittig tilstede i tankene mine de siste tre åra. Sister Mia is coming! Sister Mia is coming! Og sånn begynte tre travle uker med diskusjoner og aktiviteter i den lille landsbyen i Ghana. 

Utdrag fra dagboka mi 1.1.11:I skrivende stund er det bare jeg. Jeg og høna som bruker de nyttesløse vingene sine til å flykte fra hundene som hun jages av. Jeg sitter i huset ved barnehjemmet og ser på barna gjennom stålgjerdet som ikke har hundrevis av leiker som ender i søpla om noen måneder, men som leiker med seg selv og det de finner og trenger ikke mer. Festglade ghanesere danser i gatene, ja, det høres kanskje ut som en klisjé, men det er faktisk sant. Det er første januar i dag, en gledesdag for oss med håp og tro om at ett hvert nytt år er en mulighet, en motivasjon til å gjøre ting litt annerledes, litt bedre enn året som gikk. Være litt modigere, legge ondt bak seg og bare godt foran seg. Eveline og jeg er kjente nomader i landsbyen, her vi dukker opp i ny og ne med klær og sko og energi, og vi er "queen mothers" i landsbyen, ohima som det heter på lokalspråket. Det er den høyeste posisjonen man kan ha i stammesystemet i Ghana, vi kan til og med bestemme over høvdingen. Vi kan lage lover og hvis det er noe vi ikke liker kan vi ta det opp med høvdingen for å prøve å finne løsninger. Vi er med på mye rart, måtte det være begravelser, bryllup og tribale seremonier, alle med hver sin minneverdige sjarm. Men i dag, den 1. januar, er en av de største feiringene i året. Ofte ved slike anledninger starter vi dagen med noe som kalles "trotting", et slags søttendemai-tog, bare med tjue ganger så høy bass og adskillig mer vrikking på rompa. Vi skulle starte klokka fem, og prøver å returnere før sola steiker. Vi stilte sporty opp med et tiltalls unger fra barnehjemmet akkurat da, og dansinga var allerede i gang i landsbyen. Litt karnevalfaktor blir det, med merkelige kostymer, smykker og øredobber av frukt, menn kledd ut som damer, barn iført blåmaling og masse bjeller og hjemmelagde instrumenter (i tillegg til 3x3 meter store høytalere på full guffe). Mens vi mingla med gamle Akwakwaa-kjente og venta på at de skulle flytte de store høyalterne opp på lastebila, gikk det tre timer. Det sies jo at Europa fikk klokka og Afrika fikk tida. Jeg kan bekrefte myten. Vi dansa mens vi jogga, kvinnfolk og menn, unge og gamle, edrue og berusa, i ÅTTE kilometer før vi kom til destinasjonen. Vi prøvde å jogge i solsteika tilbake, men endte opp mellom veltrente unggutter og forsterkere på lasteplanet. Jeg tror vi fikk med alle barna hjem igjen, de hadde fått knalloransje t-skjorter for anledningen slik at vi veit hvem som er våre. Nå er det rolig på barnehjemmet, sola er enda ikke kommet helt til topps på himmelen og festinga braker fortsatt løs i landsbyen, jeg hører det så godt selv med alle de tjukke palmetrærne imellom oss at det vil fortsette til langt på kveld. Når de først starter klarer de ikke å slutte! 

Utdrag fra dagboka mi 8.1.11I går kom det en gammel mann på barnehjemmet. Siden vi ikke bruker mobiltelefoner like flittig er det ikke uvanlig å bare møte opp om du vil møte noen. Det kommer folk hele tida, kjente og ukjente, og da håndhilser vi, ønsker dem velkommen, tilbyr dem vann, frukt og en stol og setter oss ned for å høre hva de har å si. Den gamle mannen kommer fra en landsby en halvtimes tid fra Akwakwaa. Han forteller oss at de har et problem i landsbyen. For et år siden fikk ei tretten år gammel jente brystkreft. Hvilken sykdom det var snakk om vet vi vel egentlig ikke, men jenta måtte skjære av begge brystene for de hadde hovna opp noe forferdelig. Et halvt år etter ble hun gravid. Hun fødte sønnen i huset til barnefaren etter at familien hennes hadde sendt henne på dør og fortalt at de ikke ville ha noe med henne å gjøre. Problemene kom da sønnen ble født og hun ikke hadde bryster til å amme. Penger til å kjøpe barnemat hadde hun heller ikke, det koster nesten femti kroner for en boks med melkepulver, noe som er altfor dyrt for ei fattig jente uten familie. Kunnskap om å oppdra et barn var det også mangel på, jenta var tross alt fjorten år. Eveline og jeg ble litt oppskakka da vi hørte dette, barnet var nå en måned, svært underernært og kanskje nær døden om han ikke fikk hjelp. Vi diskuterte saken med Madame og så snill som hun er ble vi enige om at jenta kunne komme til barnehjemmet og bo her i ett år. Da kunne hun jobbe litt, få mat og klær og hjelp fra Madame til å oppdra sønnen sin. Madame er utrolig flink med småbarn og det er ikke første gang at et barn har vært nær døden, kommet til barnehjemmet og bli tatt hånd om av Madame. Litt seinere kom jenta ved navn Abena med sønnen Frank. En bitteliten gutt som ikke kunne åpne øynene, og du kunne se hvor forvirra og hjelpeløs denne jenta var som mor. Morsinnstinktet til Madame kicka inn og allerede nå er Frank bedre. Vi kjøpte litt klær til Abena og babymat til Frank og Eveline har satt i gang jakten på en sveitsisk sponsor som er villig til å kjøpe babymat til Frank hver måned. Hvis vi har mulighet til å hjelpe, hvorfor la være? Det er dog et trist faktum at Abena og Frank er ett av mange slike tilfeller i en fattig verden, der man ikke bare har mangel på penger, men også mangel på muligheter til å komme seg ut av knipa. 

Vi hadde som sagt mange visjoner om hva vi ville gjøre denne gang. Både jeg og Eveline (vi er et utrolig bra team) ville gjerne gjøre litt i landsbyen også. Fram til nå har det meste av arbeidet vært konsentrert til barnehjemmet, men de sier jo at det tar en landsby å oppdra et barn. Nå som vi er dronninger er det også forventninger fra landsbybeboerne. Vi kom på et tidspunkt da kolera herja i området. Det var ei dramatisk tid med mange dødsfall, etterfulgt av mye fokus på hygiene og renhold. Eveline hadde fått penger fra kirka si i Sveits og vi bestemte for å bruker dem på helsekurs i landsbyen. Vi er blitt kjent med to sykepleiere fra Swedru som tok seg av barnehjemsbarna da fem av dem ble sendt til sykehus med kolera (heldigvis hadde de helseforsikring, og grunnen til at mennesker døde var rett og slett fordi de ikke hadde råd til å få behandling.) De fikk god kontakt og sympati med barna på barnehjemmet og var villig til å gi helsekurs for en små sum med penger. Vi gikk rundt i landsbyen og skrev ei liste med folk som ville være med. Tenåringsmødre, unge gutter, unge jenter, litt eldre damer og litt eldre menn skal nå få et ganske intensivt kurs på fire kvelder hver, der det skal informeres om hygiene, seksuell hygiene, diverse sykdommer etc. De begynte kursene dagen etter vi dro, men jeg har snakka med sykepleierne og de sier det går veldig bra. Det er mange som ikke bruker kondom fordi de ikke vet helt hva det er godt for og kjenner ikke til konsekvensene slik vi gjør i informasjonssamfunnet vårt. Vi har tro på at hvis de har kunnskapen vil de også benytte seg av den. Det er søtti mennesker som er med på kursene, og vi passa på å ta bare en fra hvert hushold slik at henne/han kan spre informasjonen videre til familien sin. De får kondomer, såpe og litt medesiner hver når de er ferdig med kursene og har lært hva de forskjellige tingene skal brukes til. 

Vi starta også en ungdomsklubb i landsbyen med ca. 100 medlemmer. Broren vår, Atta, en av lærerne og et par voksne til skal sørge for å få samla medlemmene hver søndag for å "go trotting". De skal selv finne på aktiviteter de vil drive med, om det er fotballspilling, se på film, spille teater og danse, så lenge de gjør det sammen og alle oppfører seg ordentlig. Det er viktig å mobilisere ungdommen til å drive med aktiviteter sånn at de ikke bare går rundt og ikke gjør noe. Dette synes de er kjempeartig og de fikk t-skjorter og vester med "Friends of Akwakwaa"-print. For det er jo nettopp det vi er; venner av Akwakwaa. Det er en fantastisk landsby med mange inspirerende mennesker med motivasjon til å utvikle og sette eksempel for landsbyer i området. Bare de får muligheten som jeg snakka om, er det ikke noe å si på innsatsen! Jeg kjøpte inn seks store søppelbøtter som skal hjelpe til med å holde Akwakwaa rein. Som dronninger laga vi også en lov i landsbyen som sier at alle må kaste søppelet sitt i søppelbøtta!  En gang i uka, eller når nødvendig, skal ungdomsklubben rydde landsbyen for vannposer og annet plastikk og søppel som gjerne havner i rennesteinen. Når søppelbøttene er fulle, taes de med til en haug der alt brennes. Det er selvfølgelig ikke den beste måten å gjøre det på, plastikk kan jo resirkuleres, men så langt har vi ikke kommet i Akwakwaa. Jeg snakka med sydamene som er villig til å starte smått og lage toalettmapper osv. av vannposene så det er et skritt i riktig retning. Vi må bevege oss sakte, for ordentlig forandring tar veldig, veldig lang tid. Men vi starter nå og jeg og Eveline vil jo dra tilbake til Akwakwaa så lenge vi lever, vi er ikke bare hvite fremmede lenger, vi er Sister Mia og Sister Eveline, henholdsvis Nana (Dronning) Edua og Nana Krampah. 
Jeg fikk også mulighet til å fikse toalettfasilitene på barnehjemmet. Nå har de bare store hull der alt dritten havner og det er mye insekter og derfra kan sykdommer komme. Jeg hadde en dag på å samle en rørlegger, en snekker, hjelpere, kjøpe alt utstyr og starte før jeg skulle dra tilbake til Trondheim. Alt gikk kjempefort plutselig, det var en positiv overraskelse i Ghana. De skal fylle igjen hullet, lage ordentlige rør, ordentlige do og jeg snakka med Madame seinest i går som kunne fortelle med at arbeidet var ferdig. Vi fikk bare til guttesida denne gangen, men mamma og pappa skal nedover i mars og fikse opp jentesida. Vi kjøpte mye mat da vi var der nede nå, det har vært litt dårlig med mat den siste tida. Prisene i Ghana har skutt opp til nye høyder og en bag med ris er dobbelt så dyr nå som for to år siden. Lønningene blir ikke høyere og det skaper vanskeligheter. Vi installerte vifter på kjøkkenet og i spisesalen, dette for å holde insekter unna maten og for å kjøle seg ned når temperaturen i Ghana er på topp. Vi hadde planer om å gjøre mer små ting denne gang, hjelpe der det trengs, ikke starte så mye nytt, men heller fikse opp det som allerede er der. Det med stor suksess. Jeg synes dette var en veldig fin tur, suksessfull på mange måter, men mest av alt får jeg ro i sjela av å se hvordan de har fått til ting på barnehjemmet. Alt virker liksom litt roligere, litt mer organisert og det liker vi! Madame er i godt humør, det samme er barna. De vokser opp så fort! Det er fortsatt litt å ta tak i, men som jeg sa, vi må bevege oss sakte. 

Jeg håper alle føler seg litt mer informert om hva som foregår i Akwakwaa nå. Jeg hadde en super tur med mye latter og kjærlighet, mange problemer, like mange løsninger, alltid med godt humør når jeg kommer og alltid like trist når jeg drar. Jeg har et hjem i Ghana, jeg er en del av Akwakwaa og jeg er utrolig glad for å ha funnet mitt andre hjem i den lille sjarmerende landsbyen. Jeg håper alle har hatt en fin start på det nye året. Vi fortsetter å sende penger til mat og sammen med Eveline, Mikaela fra Sverige, Lieselot fra Belgia og Ania fra England har vi et solid team av støttespillere som får barnehjemmet til å gå rundt økonomisk, med lønn til lærere og arbeidere, mat, medisiner, strøm og vannregninger og diverse. Jeg har en veldig god følelse i sjela etter sist besøk, ting går så bra og vi har dere å takke. Nesten alle pengene som kommer inn hver måned går også ut igjen, så vi er derfor avhenging av deres støtte. Det er også kommet nye barn til barnehjemmet som trenger faddere, så bare si ifra om dere kjenner noen som vil være en del av prosjekt Akwakwaa! 

Jeg har lagt ut masse bilder på Facebook, nedenfor finner dere linkene. Hvis noe virker uklart eller har noe dere vil ha svar på, ikke nøl med å sende en mail eller ring!

http://www.facebook.com/album.php?aid=614534&id=792810612&l=c798c41f9e
http://www.facebook.com/album.php?aid=614479&id=792810612&l=cf036f6294